Dagene flyr avsted. Noen dager er enklere enn andre. Etter min søken på hvordan parforholdet er under svangerskapsperioden lurer jeg selvfølgelig på om min hverdag er som den skal være under et svangerskap. Da kom jeg over denne bloggen. En mor som har vært igjennom svangerskap og ser hva også mannen går igjennom. Sitert fra :
Jeg mener bestemt mannen må slite like mye som kvinnen under et svangerskap. Ja, kvinnen må gå gjennom hormonsvingninger, at kroppen forandrer seg, kvalme osv, men tenk på hva mannen må gjennomgå! Han må gå gjennom humørsvingninger, han må ta større del i husarbeidet siden kvinnen er dårlig og må ligge mye, han må se sin kjære ha det vondt, han må stå på utsiden å følge med på barnets utvikling mens mamma’n har barnet inni seg så hun får 9 mnd forsprang. Er det da så lett for mannen? Jeg har skjønt at jeg må bare lese mer og skjønne mer. At det vi går igjennom faktisk er krevende enten vi vil eller ikke. Men tanken om at jeg snart skal bli pappa blir liksom som en skrekkblandet fryd. Jeg gleder meg masse, men samtidig gruer meg. Hvorfor gruer jeg meg? Det er disse tankene om at "greier jeg det?" "Blir jeg en god far?", "Hva med mine humørsvingninger?"
lørdag 12. mars 2011
fredag 11. mars 2011
Valgets kvaler
Vi er nå i uke 10 av svangerskapet(ut fra kalkulator til ultralydpersonell) og har bestemt oss for å prøve ultralyd på egen bekostning. Kjempespennende. Som kommende far svirrer det mange tanker rundt i hodet. Ser barnet ut som det skal? Hvordan ser det egentlig ut? Er det noe feil? Spørsmålene er mange.
Den siste tida har jeg brukt tid på å lese litt i yndlingsboka mi, "Verdens beste pappa". En bok jeg kan anbefale på det varmeste for andre kommende fedre. Jeg lærer så mye som meg selv og ikke minst min kjære som går igjennom en til dels fantastisk forvandling. Det vokser og spirer noe helt unikt i kroppen hennes og dette har selvfølgelig sine konsekvenser. Hormoner har jeg nå etterhvert fått en dypere forståelse for. Når jeg føler at vi bare krangler og "kjekler" om småting, så leser jeg litt i boka. Jeg får da noen aha-opplevelser og ting faller liksom på plass. Ja, det er faktisk ikke bare hormonene til mor som går amok, men også mine egne. Og alt som står i boka kjenner jeg meg igjen i. Dette gjør det lettere å godta tingenes tilstand.
Fremover nå så blir, enten jeg vil eller ikke, dagene anderledes. Det skal prioriteres. I en overgangsfase kan det være litt vanskelig å ta de riktige valgene. Vi er vant til å gå på jobb og si ja til det meste. Jeg sitter i en stilling hvor reiseaktivetet er en del av hverdagen. Det vel nå det begynner å gå opp for meg hva som er viktigst. Jobben eller barnet? Nuuno er p.t ikke større enn en pris snus, men likevel skal vi til ultralyd. Noen få dager før får jeg beskjed om at sjefen vil jeg skal ut og reise. Jeg sier "ja, gjerne" som jeg jo pleier å gjøre. I det jeg forteller min kjære dette går det opp for meg at noe mer viktig er satt på samme dato som avreise dagen. Så kommer valgets time: En reise til Kongsberg inkl litt skigåing og hjemmesbeøk eller ultralyd med min kjære for å se lille Nuuno. Ingen på jobb aner noe som helst om hva som foregår på hjemmefronten. Jeg forter meg tilbake til sjefen og spør om muligheten for å reiser dagen etter. Men nei. Det blir reise den dagen eller bli hjemme. Men dette er jo bare en jobb. Og jeg blir jo ikke kastet ut av prosjektet av den grunn. Bare tanken om at vi skal få se krabaten Nuuno bevege seg inne i magen til Tove.....det kribler allerede nå etter å få se liv :-)
Den siste tida har jeg brukt tid på å lese litt i yndlingsboka mi, "Verdens beste pappa". En bok jeg kan anbefale på det varmeste for andre kommende fedre. Jeg lærer så mye som meg selv og ikke minst min kjære som går igjennom en til dels fantastisk forvandling. Det vokser og spirer noe helt unikt i kroppen hennes og dette har selvfølgelig sine konsekvenser. Hormoner har jeg nå etterhvert fått en dypere forståelse for. Når jeg føler at vi bare krangler og "kjekler" om småting, så leser jeg litt i boka. Jeg får da noen aha-opplevelser og ting faller liksom på plass. Ja, det er faktisk ikke bare hormonene til mor som går amok, men også mine egne. Og alt som står i boka kjenner jeg meg igjen i. Dette gjør det lettere å godta tingenes tilstand.
Fremover nå så blir, enten jeg vil eller ikke, dagene anderledes. Det skal prioriteres. I en overgangsfase kan det være litt vanskelig å ta de riktige valgene. Vi er vant til å gå på jobb og si ja til det meste. Jeg sitter i en stilling hvor reiseaktivetet er en del av hverdagen. Det vel nå det begynner å gå opp for meg hva som er viktigst. Jobben eller barnet? Nuuno er p.t ikke større enn en pris snus, men likevel skal vi til ultralyd. Noen få dager før får jeg beskjed om at sjefen vil jeg skal ut og reise. Jeg sier "ja, gjerne" som jeg jo pleier å gjøre. I det jeg forteller min kjære dette går det opp for meg at noe mer viktig er satt på samme dato som avreise dagen. Så kommer valgets time: En reise til Kongsberg inkl litt skigåing og hjemmesbeøk eller ultralyd med min kjære for å se lille Nuuno. Ingen på jobb aner noe som helst om hva som foregår på hjemmefronten. Jeg forter meg tilbake til sjefen og spør om muligheten for å reiser dagen etter. Men nei. Det blir reise den dagen eller bli hjemme. Men dette er jo bare en jobb. Og jeg blir jo ikke kastet ut av prosjektet av den grunn. Bare tanken om at vi skal få se krabaten Nuuno bevege seg inne i magen til Tove.....det kribler allerede nå etter å få se liv :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)