Dagene flyr avsted. Noen dager er enklere enn andre. Etter min søken på hvordan parforholdet er under svangerskapsperioden lurer jeg selvfølgelig på om min hverdag er som den skal være under et svangerskap. Da kom jeg over denne bloggen. En mor som har vært igjennom svangerskap og ser hva også mannen går igjennom. Sitert fra :
Jeg mener bestemt mannen må slite like mye som kvinnen under et svangerskap. Ja, kvinnen må gå gjennom hormonsvingninger, at kroppen forandrer seg, kvalme osv, men tenk på hva mannen må gjennomgå! Han må gå gjennom humørsvingninger, han må ta større del i husarbeidet siden kvinnen er dårlig og må ligge mye, han må se sin kjære ha det vondt, han må stå på utsiden å følge med på barnets utvikling mens mamma’n har barnet inni seg så hun får 9 mnd forsprang. Er det da så lett for mannen? Jeg har skjønt at jeg må bare lese mer og skjønne mer. At det vi går igjennom faktisk er krevende enten vi vil eller ikke. Men tanken om at jeg snart skal bli pappa blir liksom som en skrekkblandet fryd. Jeg gleder meg masse, men samtidig gruer meg. Hvorfor gruer jeg meg? Det er disse tankene om at "greier jeg det?" "Blir jeg en god far?", "Hva med mine humørsvingninger?"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar