Snart 4 uker

Du verden som tiden flyr. På torsdag er gutten vår 1 måned. Han har nå snart vokst fra størrelse 56. Jeg syns det ikke var så lenge siden den lille krabaten svømte i den størrelsen. På fredag blir det vektkontroll på helsestasjonen. Blir spennende.
De siste , snart 4, ukene har vært litt av en periode. Masse frustrasjon, lange netter og mye skriking. Men det er liksom som om dette er helt fint. Det er liv i huset!! Mikkel vet å si fra når han vil ha melk fra mor. Om vi takler disse lange nettene? Å joda. Vi holder motet oppe. Vet at dette er bare en kort periode i det lange herlige livet til Mikkel og oss. Snart løper han rundt i huset, velter potter, tisser på seg i tid og utide og vi kommer garantert til å le av den første måneden hvor vi var så slitne. Midt oppi alt dette tenker jeg hele tiden. Dette kan da ikke være så vanskelig å takle? En må bare takle det og menneske har jo gjort dette i millioner av år. Etter mye tenking kom jeg frem til at, iallefall jeg, har mye å tenke på i tillegg til å være pappa. Jeg er på jobb hver dag og har et hus hjemme som må stelles og ordnes og midt oppi det hele så prøver jeg å få på plass garasjen. Jeg mangler ikke tid, det er tid nok til alt, men man kan bare ikke greie alt på en gang!!

Mikkel sover også en del. Det bare føles som om han ikke gjør det noen ganger...hehe. Igår sov han på brystet mitt ganske lenge mens vi satt i sofaen og så på tv. Og det er disse stundende som virkelig gir en energi igjen. Det at man føler man har kontakt med den nye sjefen i huset.

Så hvordan er det egentlig å være nybakt far?
Kunne skrevet en hel roman etter bare 4 uker. For det er så mye å fortelle om hvordan det er å være far. Ikke minst en stolt far! Jeg søker hele tiden etter å fylle tiden med bidrag til å gjøre dagene lettere for mor og barn og det er dette som er far sin rolle. Jeg kan ikke gi barnet melk, slik som indianermenn i Amazonas gjør. Men jeg kan gjøre så mye annet. Massere Tove, holde Mikkel og la han sove litt hos meg, lage middag, vaske huset, fyre i peisen, skifte bleie, handle inn mat, ta imot gjester, gi Tove det hun trenger når hun ammer og være en sosial person. Nå høres det jo igjen ut om jeg gjør alt hjemme, men sett i betraktning av at Tove ammer Mikkel nesten hver annen time gjennom døgnets 24 timer, så gjør jeg mine gjøremål med glede. ALL RESPEKT TIL ALENEMØDRE I DENNE VERDEN!! Så de fedrene som føler de ikke kan eller vet hvordan de skal bidra.......slipp fantasien løs, lær deg noen husvaskregler og vips så vil oppgavene komme som på en snor. Det er nok å ta tak i. Det er ikke vanskelig å innrømme at jeg gleder meg til garasjen er ferdig så jeg får lettet litt på samvittigheten og får mer tid sammen med Tove og Mikkel.

Vel, nå er jeg på jobb og må vel passe den også :-)
PS! Når det gjelder min versjon av fødselshistorien så tror jeg at jeg lar den ligge. Tove har skrevet sin versjon og jeg har kommet med litt input der.

Jeg er blitt pappa....

..kommer sterkere tilbake på denne bloggen om hvordan det er å være far. Ikke minst legge ut min versjon av fødselen. Som var temmelig dramatisk.

Ventetiden er lang....

Ja, nå er vi midt mellom de to terminene som er satt. Tove sn 20.oktober og utralydterminen som er 28......eller. Faktisk så er det bare to dager til 28!! Nuunu lar tydeligvis vente på seg. Han gidder sikkert ikke å komme ut før snøen lagt seg. Ved første snøfall i høst var han jo veldig aktiv og vi var sikre på at nå kommer han ut.......men så forsvant snøen og det gjorde lysten til Nuunu også og det er jo snart to uker siden!!! Vel, i mellomtiden prøver vi å holde orden hjemme slik at det ser fint ut når Nuunu kommer. Jeg prater også med han gjennom magen og noen ganger så tror jeg faktisk han hører etter. Slik som igår da vi skulle legge oss så sparket og slo han så at Tove fikk vondt. Da la jeg øret inntil og sa at han måtte være snill med mamman sin. Det virket og det tok ikke lang tid før både mamman og Nuunu sovnet. Ellers er det godt å kunne bidre hjemme siden Tove har både vondt og mister etterhvert tålmodigheten. Slik som å gå tur med Bastian, rydde og vaske, ordne klær og rydde etter måltider. Tove gjør mye hun også, men i mindre grad. Til gjengjeld så får jeg lov av Tove å dra på trening og denne uka har jeg så langt vært på to treninger på Spenst. Yoga og Funksjonell styrke. Idag tok jeg sjansen og sykla til jobb. Ellers vil jo Tove at jeg skal ta bilen slik at jeg kommer meg kjept hjem.

Jeg gleder meg veldig til Nuunu kommer til verden!!!

Vi er også kompetente foreldre og omsorgspersoner!

Det er lørdag og for en gang skyld sitter jeg i stua med formiddagsola skinnende inn i stua. Det har ikke vært mange helger det siste halvåret hvor jeg kunne sitte stille, lese om det å bli og være en vordende far og samtidig nyte en kopp kaffe. De helgene hvor været har vært fint så har jeg forta meg ut for å male huset. Huset er nå nesten ferdig, men på grunn av mye regn i det siste så må huset tørke litt først. nå bruker jeg den ledige tida mi på å lese meg litt inn før Nuunu kommer til verden. Heldigvis finnes de så mye bra stoff. Har fått meg to bøker også som kun handler om det å bli pappa. De fleste bøkene har jo bare et lite kapittel for fedre. Resten er deidikert til mor og barn. Jeg ønsker jo å være den perfekte far og det var godt å lese i boka mi at det er forholdsvis enkelt å være en god far. Alt barnet trenger den første tida er, sitert; Mat, varme og kjærlighet. Hah! Tenker jeg. Det skal jeg nok fikse :-)

Mens vi venter

Ukene og dagene går og termin nærmer seg med stormskritt. Magen til Tove vokser sakte men sikkert, men i det siste har det stagnert litt. Isteden er det sparking, rulling , boksing og hikking det går i. Som vordende far består dagene i å knyte Tove´s sko da hun ikke rekker ned lenger. Fikk kjøpt henne et skojern for en stund siden og det blir flittig brukt. Jeg rydder huset, går turer med Bastian og maler ute på huset så snart det lar seg gjøre.....sånn mellom regnskylla. Tove har også fått seg en privatmassør......nemlig meg. Etter litt kursing fra en som er god på massasje for gravide, så har det åpnet seg en ny arena innen massasjeteknikk. Plutselig var det ikke slitsomt å drive med massasje lenger. Det handler nå mer om teknikk og riktig bruk av olje og ikke minst treffe de riktige punktene på kroppen. Nå høres det nesten ut som jeg gjør alt her i huset, men det er ikke tilfelle. Til tross for at Tove har det tøft reiser hun seg med strak rygg og drar på jobb hver eneste dag, går lange turer med meg og Bastian og trener både hjemme og i treningsrommet på jobben. Ikke nok det med det så er hun med på barseltrening to ganger i uka. Hun trener nesten mer enn meg.......hehe. En ting vi har gjort nå et par ganger som er veldig fint er at vi trener sammen. Vi har en rundløype som går rundt og opp til Hessjøen. Denne er ca 6km lang og vi møtes på midten og går sammen tilbake til bilen. Jeg trener intervaller og Tove tar med seg Bastian. Vi starter på samme plass og møtes halvveis. Dette er en fin treningsrunde både for meg, Tove og Bastian. Ellers har barnevogna kommet i hus og den innfrir all forventning. Vi har også kjøpt masse bøker om fødsel og de første ukene som foreldre. Spennende.

Ingeniør pappa

Kanskje en grunn til at jeg ble ingeniør. Jeg elsker jo alt som har med teknikk å gjøre. Og nå står valg av barnevogn for tur. Var innom en butikk og kikket og innså at en barnevogn koster like mye som en god terrengsykkel. Stort sett alle barnevognene jeg har sett ser utrolig kjedelig ut, er tunge og virker upraktiske. Så kom vi over X-lander. Et ingeniørkunstverk uten like. http://www.x-lander.com Gleder meg veldig til å skru, mekke, pusse og trille. Uansett føre og vær.

På reisefot

Nå begynner jo tiden å nærme seg. 10 uker igjen nå til nuuno planlegger å komme til verden. Akkurat nå sitter jeg på bussen til Kongsberg og skal være borte fra Tove ei uke. Om jeg er bekymret? Klart jeg er det. Og ikke minst det å savne det å våkne opp hver morgen og kjenne sparkene på magen, eller høre Tove sier;" skynd deg å  kjenne. Nå sparker han igjen". I helga var vi på tur i Børgefjell. Ja, Tove var med, sprek som hun er. Jeg tok det meste av bagasjen så hun ikke hadde så mye å bære selv. Vi hadde en flott tur uten større problemer og det virket som nuuno koste seg. Men så  snart Tove satte seg ned en lengre stund begynte nuuno å sparke. Kanskje ville han mer på tur?

Jeg gleder meg allerede masse til å komme hjem igjen iallefall. Selvom nuuno fortsatt er i magen til Tove så føler jeg liksom at jeg har et nært forhold og savner han allerede :-)

Treg på oppdatering

Jeg må ærlig innrømme at oppdateringene mine kommer veldig sjeldent på denne bloggen. Men det betyr ikke at det er lite som skjer. Daglig får jeg spark og slag i ansiktet av Nuuno som beveger seg inne i magen til Tove. Kjempespennende. Nå er det bare 3 måneder igjen til termin og jeg begynner å kjenne at tiden snart er inne for å bla opp sedlene og handle barneutstyr. Her om dagen kom jeg over en hjemmeside: http://www.plusstid.no/ Her fant jeg mange gode tips til alt fra miljøvennlig bleier til valg av barnevogn. Har allerede begynt å se etter barnevgn og jeg syns det er spennende. Elsker jo alt som er teknisk....og gleder meg til å sette sammen den første :-) Ellers er det å være en kommende far delvis krevende. Mor bærer på et barn i magen noe som nå merkes da bevegelsesfriheten hennes minsker en del for hver eneste dag. Jeg prøver hver dag å kose med magen og fortelle guttungen vår at han må være snill med mor, men vet ikke helt om han skjønner så mye enda... hehe. En ting er i allefall sikkert og det er at han merker jeg er der. For så snart Tove roper på meg om at jeg må komme å kjenne på sparkene, så roer han seg med en gang jeg legger hånda mi der. Hvis jeg derimot sniker meg innpå og legger kinnet mot magen, så tar det ikke lange tida før jeg får både slag og spark i kinnet. Fantastisk!! Om det ikke blir så mange oppdateringer fremover nå så skyldes det at vi nå går igang med å bygge terrasseplatting, male huset og legge plen samt kanskje komme igang med garasjen :-)

Spennende tider

Forberedelsen til den lille krabaten kommer til verden er godt i gang. Dagene går stort sett som normalt og Tove er en super-gravid-snart-mamma :-) I påsken dro vi på topptur-raid i Jotunheimen. Vi var begge litt skeptiske til at Tove skulle sette utfor fjelletopper og sove i telt i 4.måned, men vi pakket med oss varme soveposer, reindsyrskinn og beste topptur-utstyret. Jeg var hele tiden livredd for at Tove skulle falle når hun satte utfor de lange nedkjøringene, men hun var veldig bevisst på hva hun drev med og det var med til å sette ned farten og forsiktige nedkjøringer. Hun falt et par ganger hvor hun fikk staven inn i siden på magen den ene gangen. Heldigvis gikk alt bra. Dette viser bare at det er ingen hindring i å dra på topptur i Jotunheimen i påska. Man skal bare legge rette etter forholdene. I de tyngste bakkene til og fra bilen tok jeg begge pulkene våre og det gikk helt fint. Det var tungt, men jeg hadde jo grønlandsturen i baklomma så 5km var jo ingenting i forhold. Etter denne påsken gleder jeg meg enda mer til å bli pappa. Gleder meg masse til å dra på turer med barnet. Både med pulk og bæremeis. Vi leser også turbøker som er spesielt for foreldre med barn og med Stein P. Åsheim som forbilde så lar alt seg gjøre. Eller som Lars Monsen sier: "Alt er mulig, det er bare snakk om å planlegge riktig".
Og man trenger ikke å dra på dagesvis ekspedisjoner med barnet. En tur i skogen etter jobb kan være nesten som en ekspedisjon for et lite barn. Alt med måte :-)

I disse dager så består forberedelsene i følgende: Bygge ferdig huset (garasje, opparbeide tomt og rydde huset) og planlegge og gjennomføre bryllupet til meg og Tove. I tillegg leser jeg boka mi: "Verdens beste pappa" og så følger jeg med på magen til Tove. Og nå er det like før Tove kan kjenne spart og slag fra barnet.

Dagene går.

Dagene flyr avsted. Noen dager er enklere enn andre. Etter min søken på hvordan parforholdet er under svangerskapsperioden lurer jeg selvfølgelig på om min hverdag er som den skal være under et svangerskap. Da kom jeg over denne bloggen. En mor som har vært igjennom svangerskap og ser hva også mannen går igjennom. Sitert fra http://bit.ly/g6zGLQ :
Jeg mener bestemt mannen må slite like mye som kvinnen under et svangerskap. Ja, kvinnen må gå gjennom hormonsvingninger, at kroppen forandrer seg, kvalme osv, men tenk på hva mannen må gjennomgå! Han må gå gjennom humørsvingninger, han må ta større del i husarbeidet siden kvinnen er dårlig og må ligge mye, han må se sin kjære ha det vondt, han må stå på utsiden å følge med på barnets utvikling mens mamma’n har barnet inni seg så hun får 9 mnd forsprang. Er det da så lett for mannen? Jeg har skjønt at jeg må bare lese mer og skjønne mer. At det vi går igjennom faktisk er krevende enten vi vil eller ikke. Men tanken om at jeg snart skal bli pappa blir liksom som en skrekkblandet fryd. Jeg gleder meg masse, men samtidig gruer meg. Hvorfor gruer jeg meg? Det er disse tankene om at "greier jeg det?" "Blir jeg en god far?", "Hva med mine humørsvingninger?"

Valgets kvaler

Vi er nå i uke 10 av svangerskapet(ut fra kalkulator til ultralydpersonell) og har bestemt oss for å prøve ultralyd på egen bekostning. Kjempespennende. Som kommende far svirrer det mange tanker rundt i hodet. Ser barnet ut som det skal? Hvordan ser det egentlig ut? Er det noe feil? Spørsmålene er mange.

Den siste tida har jeg brukt tid på å lese litt i yndlingsboka mi, "Verdens beste pappa". En bok jeg kan anbefale på det varmeste for andre kommende fedre. Jeg lærer så mye som meg selv og ikke minst min kjære som går igjennom en til dels fantastisk forvandling. Det vokser og spirer noe helt unikt i kroppen hennes og dette har selvfølgelig sine konsekvenser. Hormoner har jeg nå etterhvert fått en dypere forståelse for. Når jeg føler at vi bare krangler og "kjekler" om småting, så leser jeg litt i boka. Jeg får da noen aha-opplevelser og ting faller liksom på plass. Ja, det er faktisk ikke bare hormonene til mor som går amok, men også mine egne. Og alt som står i boka kjenner jeg meg igjen i. Dette gjør det lettere å godta tingenes tilstand.

Fremover nå så blir, enten jeg vil eller ikke, dagene anderledes. Det skal prioriteres. I en overgangsfase kan det være litt vanskelig å ta de riktige valgene. Vi er vant til å gå på jobb og si ja til det meste. Jeg sitter i en stilling hvor reiseaktivetet er en del av hverdagen. Det vel nå det begynner å gå opp for meg hva som er viktigst. Jobben eller barnet? Nuuno er p.t ikke større enn en pris snus, men likevel skal vi til ultralyd. Noen få dager før får jeg beskjed om at sjefen vil jeg skal ut og reise. Jeg sier "ja, gjerne" som jeg jo pleier å gjøre. I det jeg forteller min kjære dette går det opp for meg at noe mer viktig er satt på samme dato som avreise dagen. Så kommer valgets time: En reise til Kongsberg inkl litt skigåing og hjemmesbeøk eller ultralyd med min kjære for å se lille Nuuno. Ingen på jobb aner noe som helst om hva som foregår på hjemmefronten. Jeg forter meg tilbake til sjefen og spør om muligheten for å reiser dagen etter. Men nei. Det blir reise den dagen eller bli hjemme. Men dette er jo bare en jobb. Og jeg blir jo ikke kastet ut av prosjektet av den grunn. Bare tanken om at vi skal få se krabaten Nuuno bevege seg inne i magen til Tove.....det kribler allerede nå etter å få se liv :-)