Valgets kvaler

Vi er nå i uke 10 av svangerskapet(ut fra kalkulator til ultralydpersonell) og har bestemt oss for å prøve ultralyd på egen bekostning. Kjempespennende. Som kommende far svirrer det mange tanker rundt i hodet. Ser barnet ut som det skal? Hvordan ser det egentlig ut? Er det noe feil? Spørsmålene er mange.

Den siste tida har jeg brukt tid på å lese litt i yndlingsboka mi, "Verdens beste pappa". En bok jeg kan anbefale på det varmeste for andre kommende fedre. Jeg lærer så mye som meg selv og ikke minst min kjære som går igjennom en til dels fantastisk forvandling. Det vokser og spirer noe helt unikt i kroppen hennes og dette har selvfølgelig sine konsekvenser. Hormoner har jeg nå etterhvert fått en dypere forståelse for. Når jeg føler at vi bare krangler og "kjekler" om småting, så leser jeg litt i boka. Jeg får da noen aha-opplevelser og ting faller liksom på plass. Ja, det er faktisk ikke bare hormonene til mor som går amok, men også mine egne. Og alt som står i boka kjenner jeg meg igjen i. Dette gjør det lettere å godta tingenes tilstand.

Fremover nå så blir, enten jeg vil eller ikke, dagene anderledes. Det skal prioriteres. I en overgangsfase kan det være litt vanskelig å ta de riktige valgene. Vi er vant til å gå på jobb og si ja til det meste. Jeg sitter i en stilling hvor reiseaktivetet er en del av hverdagen. Det vel nå det begynner å gå opp for meg hva som er viktigst. Jobben eller barnet? Nuuno er p.t ikke større enn en pris snus, men likevel skal vi til ultralyd. Noen få dager før får jeg beskjed om at sjefen vil jeg skal ut og reise. Jeg sier "ja, gjerne" som jeg jo pleier å gjøre. I det jeg forteller min kjære dette går det opp for meg at noe mer viktig er satt på samme dato som avreise dagen. Så kommer valgets time: En reise til Kongsberg inkl litt skigåing og hjemmesbeøk eller ultralyd med min kjære for å se lille Nuuno. Ingen på jobb aner noe som helst om hva som foregår på hjemmefronten. Jeg forter meg tilbake til sjefen og spør om muligheten for å reiser dagen etter. Men nei. Det blir reise den dagen eller bli hjemme. Men dette er jo bare en jobb. Og jeg blir jo ikke kastet ut av prosjektet av den grunn. Bare tanken om at vi skal få se krabaten Nuuno bevege seg inne i magen til Tove.....det kribler allerede nå etter å få se liv :-)