onsdag 20. juli 2011

Treg på oppdatering

Jeg må ærlig innrømme at oppdateringene mine kommer veldig sjeldent på denne bloggen. Men det betyr ikke at det er lite som skjer. Daglig får jeg spark og slag i ansiktet av Nuuno som beveger seg inne i magen til Tove. Kjempespennende. Nå er det bare 3 måneder igjen til termin og jeg begynner å kjenne at tiden snart er inne for å bla opp sedlene og handle barneutstyr. Her om dagen kom jeg over en hjemmeside: http://www.plusstid.no/ Her fant jeg mange gode tips til alt fra miljøvennlig bleier til valg av barnevogn. Har allerede begynt å se etter barnevgn og jeg syns det er spennende. Elsker jo alt som er teknisk....og gleder meg til å sette sammen den første :-) Ellers er det å være en kommende far delvis krevende. Mor bærer på et barn i magen noe som nå merkes da bevegelsesfriheten hennes minsker en del for hver eneste dag. Jeg prøver hver dag å kose med magen og fortelle guttungen vår at han må være snill med mor, men vet ikke helt om han skjønner så mye enda... hehe. En ting er i allefall sikkert og det er at han merker jeg er der. For så snart Tove roper på meg om at jeg må komme å kjenne på sparkene, så roer han seg med en gang jeg legger hånda mi der. Hvis jeg derimot sniker meg innpå og legger kinnet mot magen, så tar det ikke lange tida før jeg får både slag og spark i kinnet. Fantastisk!! Om det ikke blir så mange oppdateringer fremover nå så skyldes det at vi nå går igang med å bygge terrasseplatting, male huset og legge plen samt kanskje komme igang med garasjen :-)

tirsdag 26. april 2011

Spennende tider

Forberedelsen til den lille krabaten kommer til verden er godt i gang. Dagene går stort sett som normalt og Tove er en super-gravid-snart-mamma :-) I påsken dro vi på topptur-raid i Jotunheimen. Vi var begge litt skeptiske til at Tove skulle sette utfor fjelletopper og sove i telt i 4.måned, men vi pakket med oss varme soveposer, reindsyrskinn og beste topptur-utstyret. Jeg var hele tiden livredd for at Tove skulle falle når hun satte utfor de lange nedkjøringene, men hun var veldig bevisst på hva hun drev med og det var med til å sette ned farten og forsiktige nedkjøringer. Hun falt et par ganger hvor hun fikk staven inn i siden på magen den ene gangen. Heldigvis gikk alt bra. Dette viser bare at det er ingen hindring i å dra på topptur i Jotunheimen i påska. Man skal bare legge rette etter forholdene. I de tyngste bakkene til og fra bilen tok jeg begge pulkene våre og det gikk helt fint. Det var tungt, men jeg hadde jo grønlandsturen i baklomma så 5km var jo ingenting i forhold. Etter denne påsken gleder jeg meg enda mer til å bli pappa. Gleder meg masse til å dra på turer med barnet. Både med pulk og bæremeis. Vi leser også turbøker som er spesielt for foreldre med barn og med Stein P. Åsheim som forbilde så lar alt seg gjøre. Eller som Lars Monsen sier: "Alt er mulig, det er bare snakk om å planlegge riktig".
Og man trenger ikke å dra på dagesvis ekspedisjoner med barnet. En tur i skogen etter jobb kan være nesten som en ekspedisjon for et lite barn. Alt med måte :-)

I disse dager så består forberedelsene i følgende: Bygge ferdig huset (garasje, opparbeide tomt og rydde huset) og planlegge og gjennomføre bryllupet til meg og Tove. I tillegg leser jeg boka mi: "Verdens beste pappa" og så følger jeg med på magen til Tove. Og nå er det like før Tove kan kjenne spart og slag fra barnet.

lørdag 12. mars 2011

Dagene går.

Dagene flyr avsted. Noen dager er enklere enn andre. Etter min søken på hvordan parforholdet er under svangerskapsperioden lurer jeg selvfølgelig på om min hverdag er som den skal være under et svangerskap. Da kom jeg over denne bloggen. En mor som har vært igjennom svangerskap og ser hva også mannen går igjennom. Sitert fra http://bit.ly/g6zGLQ :
Jeg mener bestemt mannen må slite like mye som kvinnen under et svangerskap. Ja, kvinnen må gå gjennom hormonsvingninger, at kroppen forandrer seg, kvalme osv, men tenk på hva mannen må gjennomgå! Han må gå gjennom humørsvingninger, han må ta større del i husarbeidet siden kvinnen er dårlig og må ligge mye, han må se sin kjære ha det vondt, han må stå på utsiden å følge med på barnets utvikling mens mamma’n har barnet inni seg så hun får 9 mnd forsprang. Er det da så lett for mannen? Jeg har skjønt at jeg må bare lese mer og skjønne mer. At det vi går igjennom faktisk er krevende enten vi vil eller ikke. Men tanken om at jeg snart skal bli pappa blir liksom som en skrekkblandet fryd. Jeg gleder meg masse, men samtidig gruer meg. Hvorfor gruer jeg meg? Det er disse tankene om at "greier jeg det?" "Blir jeg en god far?", "Hva med mine humørsvingninger?"

fredag 11. mars 2011

Valgets kvaler

Vi er nå i uke 10 av svangerskapet(ut fra kalkulator til ultralydpersonell) og har bestemt oss for å prøve ultralyd på egen bekostning. Kjempespennende. Som kommende far svirrer det mange tanker rundt i hodet. Ser barnet ut som det skal? Hvordan ser det egentlig ut? Er det noe feil? Spørsmålene er mange.

Den siste tida har jeg brukt tid på å lese litt i yndlingsboka mi, "Verdens beste pappa". En bok jeg kan anbefale på det varmeste for andre kommende fedre. Jeg lærer så mye som meg selv og ikke minst min kjære som går igjennom en til dels fantastisk forvandling. Det vokser og spirer noe helt unikt i kroppen hennes og dette har selvfølgelig sine konsekvenser. Hormoner har jeg nå etterhvert fått en dypere forståelse for. Når jeg føler at vi bare krangler og "kjekler" om småting, så leser jeg litt i boka. Jeg får da noen aha-opplevelser og ting faller liksom på plass. Ja, det er faktisk ikke bare hormonene til mor som går amok, men også mine egne. Og alt som står i boka kjenner jeg meg igjen i. Dette gjør det lettere å godta tingenes tilstand.

Fremover nå så blir, enten jeg vil eller ikke, dagene anderledes. Det skal prioriteres. I en overgangsfase kan det være litt vanskelig å ta de riktige valgene. Vi er vant til å gå på jobb og si ja til det meste. Jeg sitter i en stilling hvor reiseaktivetet er en del av hverdagen. Det vel nå det begynner å gå opp for meg hva som er viktigst. Jobben eller barnet? Nuuno er p.t ikke større enn en pris snus, men likevel skal vi til ultralyd. Noen få dager før får jeg beskjed om at sjefen vil jeg skal ut og reise. Jeg sier "ja, gjerne" som jeg jo pleier å gjøre. I det jeg forteller min kjære dette går det opp for meg at noe mer viktig er satt på samme dato som avreise dagen. Så kommer valgets time: En reise til Kongsberg inkl litt skigåing og hjemmesbeøk eller ultralyd med min kjære for å se lille Nuuno. Ingen på jobb aner noe som helst om hva som foregår på hjemmefronten. Jeg forter meg tilbake til sjefen og spør om muligheten for å reiser dagen etter. Men nei. Det blir reise den dagen eller bli hjemme. Men dette er jo bare en jobb. Og jeg blir jo ikke kastet ut av prosjektet av den grunn. Bare tanken om at vi skal få se krabaten Nuuno bevege seg inne i magen til Tove.....det kribler allerede nå etter å få se liv :-)